- Du sit her på stubben ja.

Stemma er mørk og mest tonlaus, men mjuk og mild på same tid.  Han vil ikkje svare henne, er då ikkje noko vits i det. Han veit ikkje om ho spør ein gong. Eller om ho høyrer han. Kanskje ho berre stadfester at han sit her. På ei stubbe. Mørkt er det òg, her i skogbrynet. Det er stubben hans dette. Er no berre ein av mange stubbar her, men likevel; dette er hans stubbe. Alle desse stubbane hadde ein gong tre oppå seg . Grantre. Eitt tre på kvar stubbe.  Det var ein gong ein skog her, ein granskog.  Stor og mørk.  Men no har det blitt eit skogbryn. Dei har hogd ned skogen, og berre lete stubbar stå att. Dei er mørke, men ikkje så mørke som dei var den gongen det stod eit grantre oppå kvar einskild stubbe. Han vil ikkje svara stemma, endå ho er mjuk og mild, mørk og mest tonlaus. Er ikkje slik at ho er skremmande på noko vis, nei er ikkje difor. Er mest fordi han ikkje veit om ho spør  eller om ho berre stadfestar. Eller om ho høyrer han, slik han høyrer henne. Mørkt er her òg. Han likar det. Mørkeret. Det er ikkje like mørkt som det var då det var skog her. Det er eit mørker han likar. Eit som endrar seg. Med himmelen, månen og stjernene. Med skyene og vinden. Med tankane hans. Med augo hans. Stundom sit han og myser. Knip liksom augo litt att. Då endrar mørkeret seg. Då tenkjer han sine tankar. Det kjennest godt. Så inderleg godt. Å tenkja sine eigne tankar i det mørkeret som endrar seg. Ingen som stoggar dei der inne, tankane hans. Dei andre korkje ser eller høyrer kva han tenkjer her ute på stubben. Dei andre. Noko stramar der nede. I magen.


Maurar. Det er det dei er, dei andre. Maurar inni han. Ikkje slike som er ute her i skogen. Dei, her ute, er berre vanlege arbeidsame maurar. Lagar store tuer. Har eit godt samfunn, der alle veit kva dei har å gjera. Der alle er viktige. Dei passar sitt. Tua si, egga sine. Dronninga. Nei, desse maurane inni han kravlar og kryp i hovudet og augo hans. Dei legg egg i han, et bitar av han, innvendig. Stundom kan han sjå egga deira sveva rundt i augo. Mest når dei er attlatne, men det hender òg når dei er opne. Når han freistar sjå på noko vent og lyst kjem dei. Desse mauregga. Maurane  tygg i seg tankane hans. Dei tankane han lagar sjølv. Og då teier han berre. Seier ikkje noko. Sluttar å tenkja òg. Slik at maurane ikkje skal få mat. Uråd å tenkja tankar då. Han er mest sikker på at det er to maurtuer i han. Ei i hovudet, bak augo og ei i magen. Mellom desse to går det straumar av maur. Kravlar og kryp, bit og et i han.
Men her ute i skogen er det råd å tenkja fritt. Når han sit på stubben i dagslys kan han studera maurane. Skogsmaur. Sjå kor dei går på stiar fram og attende i endelause rekkjer. Ut frå tua på jakt etter føde. Og vender attende med all slags mat. Daude insekt, andre daude maurar og fluger. Stundom ei humle eller ein kvefs. Ja, til og med store daude fivrelde kan dei koma draskande med. Då samarbeider dei. Fleire maurar dreg og slit med den digre kroppen. Små bitar av daude fuglar eller smådyr tek dei med seg òg. Til tua skal dei med fangsten, kor stor han no er. Ein kan læra mykje av desse maurane. Han er rett stolt av det. Tanken. Hans eigen tanke.

- Du tenkjer der du sit på stubben din.

Han stokk litt til. Ho er framleis mjuk og mest tonlaus. - Jau, han gjer vel det, tenkjer han. Tenkjer. Godt er det å sitja slik på ein stubbe, på stubben sin, og tenkja. Han tenkjer at det er andre ting han kan gjera på stubben òg. Treng ikkje alltid tenkja. Nei, stundom hender det at han berre sit her. Godt det òg. Berre sitja. Gjerne då svaia litt frå side til side. Eller fram og attende medan han sit. Stundom i sirklar. Med attlatne augo. Kjennest så godt det. Då kan det koma songar sigande i han. Han tenkjer dei ikkje. Dei berre kjem. Slik skyene berre kjem, heilt av seg sjølv. Det er no vel vinden som driv dei, tenkjer han. Ein god tanke det. Hans eigen tanke. Det er nok vinden, tenkjer han vidare, som kjem med desse songane òg då. Han smilar byrgt inni seg. Det var ein verkeleg godtanke. Hans eigen. Songar. Det er noko med dei. Mjuke, lik skyene. Stille og sakte, lik skyene. Lik steinen. Steinen. Han rykkjer til og stikk handa nedi høgre bukselomma si. Steinen. Der var han. Han hadde mest gløymd steinen. Han ristar oppgjeven på hovudet. Byrjar verta sein i tanken. Ja, noko skit å verta gamal, tenkjer han. Det er ikkje hans tanke. Det er far hans sin. Han bruka sei det når han gløymer, far hans. Det tek til å leva i tua. Bak augo. Fort knip han hardt rundt steinen i handa si. Lyt varma han fort. Steinen. Mjuk. Varm. Ikkje kald og hard, slik steinar brukar vera. Nei, mjuk og varm. Lik skyene. Lik songar. Lik vinden. Dei er mjuke og varme.
Han let att augo og tek til å stryka steinen over augeloka. Først over det venstre, så det høgre. Bytes på. Det er godt. Så inderleg godt.



Mor lika steinar,
ho var mjuk
Ein mjuk, sakte song, var ho.

Lik skyene.

Mjuke ,sakte.

Dei syng songar
i han,
mor og skyene.








(RjH.2011/12)